May 12, 2016

Call when you want/But there's no one home/ And you're not gonna reach my telephone

Jeg har lyst på å kjøpe meg ny mobil. Det har vist å være mer komplisert enn jeg trodde. Mobilen min jeg har nå er gammel og vrang og har ikke plass til noen ting. Jeg kjøpte den uten å tenke på å minne, hva jeg egentlig vil gjøre og hva  en mobiltelefon post-2010 egentlig kan gjøre. En del av meg lengter tilbake til en tid der jeg bare ville ha et kult deksel og Buffy-introen som ringetone, mens en annen del lengter til å kunne høre på podkast og snapchatte. Og når jeg spør om jeg hjelp vil folk bare snakke om Android vs Apple, og ikke hvor minne man trenger for å være lykkelig. Det er slitsomt.

Avgjørelsen om å hvilken mobil har vist seg å ta opp mye plass i hjernen min. Jeg tenker på det hele tiden, når jeg egentlig burde tenke på andre ting. Jeg tror at alt kommer til å ordne seg når jeg bare bestemmer meg for en modell, som om å kjøpe en dyr dings kan fri meg fra andre bekymringer. Når jeg prøver å kjøpe andre, billigere ting, blir jeg minnet på hele problemet fordi personen i kassa forteller meg at jeg får rabatt om jeg laster ned en app. "Åja", svarer jeg, "mobilen min kan ikke laste ned nye apper", sier jeg forsiktig. Selgeren tror ikke på meg. Hvorfor er jeg vanskelig når jeg kan få 25% rabatt på mitt neste kjøp med en gratis app?

Skrekker du vekk all nevrosen Innerst inne handler en ny mobil om å kommunisere enklere og henge med i tida. Å være mindre alene. Å sende ut signaler og håpe på å få noen tilbake. Alt annet er bonus. Det er bare det at jeg så gjerne vil høre på podkast på t-banen fra mobilen.

Alt godt,
owner of a broken phone